Høvik Stasjon
Det skriker i bremser, upersonlige stemmer på høyttaleren, avstigning høyre side, takk. Husk på å få med deg alt du eier og har, husk å knyte skoene, husk å riste av deg reisetankene. På perrongen er det kjølig, det lukter våt betong og en litt jordlig duft av høsten som er på vei.
De mørke tankene ble med av toget. Det er en lang korridor, lyst treverk, det stråler fra den – som å gå i en tunnel til Paradis, til Elysium, til Nirvana. Hva skjedde med melankolien? Trappehuset har et snev av morgenglød,
Av tiden rett før det lysner – en forventning av en ny dag og av nye muligheter. Sakte vender den gode viljen tilbake, verden er et godt sted å være, vakkert og trygt. Selv en togstasjon om høsten kan gi varme til en trett reisende. Håpet er ikke bare lysegrønt. Håpet ser ut som dette lyset som tar deg gjennom trappehus og korridorer, som løfter blikket og polerer sinnet. Det smaker friskt, ferskt, mint og rent. Det leker med strukturer, kaster skygger og stråler. Lukker du øynene er det fortsatt der, du kan høre at det synger.
Med åpne øyne forteller dette gode lyset en helt egen historie. Slapp av, du er her, det går bra, sier det. Den gode følelsen er der, den du skulle ønske du kunne skru på når det er litt vanskelig, når du er litt sliten i viljen. Nå kommer denne godfølelsen opp trappene, kofferten blir lettere, skuldervesken gnager ikke mot ryggen lenger.
Reisen er slutt, bare den gode følelsen av indre velvære og vissheten om at det alltid går bra er igjen.
